Apropos USAs situasjon i 2007:
I følge en artikkel fra 2007, siterer Seymour Hersh en amerikansk regjeringsrådgiver som hevder at den saudiske etterretningsjefen, prins Bandar bin Sultan, hadde gitt Det hvite Hus de nødvendige forsikringene om at ekstremistene kan kontrolleres: ‘Vi skapte denne bevegelsen, og vi kan kontrollere den.’Og ifølge den samme regjeringsrådgiveren, var framveksten av en ny ekstrem sunniislamistisk terrorgruppe i Midtøsten da i sin skjønneste orden:
«Det er ikke det at vi ikke ønsker at salafistene skal kaste bomber; det handler om hvem de kaster dem mot—Hizbollah, Moqtada al-Sadr, Iran, og syrerne, hvis de fortsetter å samarbeide med Hizbollah og Iran.” (http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/the-redirection?currentPage=all )
Bakgrunnen for dette var at intern maktkamp innad i den irakiske regjeringsalliansen gjorde at den irakiske statsministeren fram til 2006, Ibrahim al-Jaafari, var blitt avhengig av støtte fra Moqtada al-Sadrs støttespillere for å holde seg ved makta. Dette gjorde han lite villig til å fravike regjeringspartiets program og lite villig til å samarbeide med USA om å presse gjennom etablering permanente baser. USA brukte da sin makt og innflytelse via sine allierte blant de kurdiske partiene og Ayad Allawis partigruppe, til å presse al-Jaafari ut av statsministerposisjonen i 2006. Det sentrale argumentet som USAs allierte brukte for å utmanøvrere al-Jaafari, var at han hadde ført en sekterisk politikk som ekskluderte sunniene, og at det var en hovedårsak til utviklinga av sekterisk borgerkrig.
Etterfølger fra samme parti, Nouri al-Maliki, framsto tilsynelatende som mer samarbeidsvillig. Al-Maliki var villig til å bruke makt for å få Moqtada al-Sadr til å holde en lav profil og han ga inntrykk av å være villig til å arbeide for å få til en avtale om permanente amerikanske militærbaser.
En artikkel fra Associated Press 21. mars 2006, uttrykte trolig amerikanske forventninger da den, uten å sitere noen, antok at “sjiamuslimene, som er i ferd med å ta makta i Baghdad, vil kunne bestemme seg for at de trenger langsiktig amerikansk beskyttelse mot opprørske sunnimuslimer.” Seymour Hersh utdyper det samme bildet når han siterer Patrick Clawson, ved Washington Institute for Near East Policy:
Nærere bånd mellom USA og moderate eller til og med radikale sunnier, kan skape “frykt” i statsminister Malikis regjering og “gjøre han bekymret for at sunniene faktisk kan vinne“ borgerkrigen. Clawson uttalte at dette ville kunne gi Maliki et insentiv til å samarbeide med USA i å slå ned militante sjiamilitser, slike som Moqtada al-Sadrs Mehdihær.